Som atferdskonsulent får jeg definitivt flest forespørsler fra hundeeiere. Det kan ha med at hunden stilles større krav rundt deltakelse og tilpasning til samfunnet, men også at hundens problemer i større grad oppfattes og påvirker eieren.

En redd eller stresset katt vil kunne gå under radaren gjennom at den heller gjemmer seg, trekker seg unna eller lar det gå ut over seg selv (mer om det senere), og kattens utfordringer plukkes først opp når den gjør fra seg på uønskede steder eller er uten pels på et område.

Så hvordan fanger vi opp at katten strever med en utfordring?

Årsaker

For at en katt skal ha det godt med seg selv må som regel territoriet holde en viss orden og forutsigbarhet. Mens en hund har mest fokus på menneskene og resten av flokken, er kattens hovedfokus vendt mot det primære territoriet (som regel hjemmet) og det utvidete (som regel hagen, eller et visst område rundt hjemmet). Det betyr ikke at menneskene er uviktige, men tilpasninger her er ofte ikke nok til å løse utfordringen.

Katten kan derfor oppleve stress om den føler den ikke har oversikt og kontroll over hva som skjer på de områdene hvor den bor. Det kan være en ukjent eller uklarert katt som vandrer i hagen dens, eller kanskje også sniker seg inn på primærterritoriet, det kan være endringer som ommøblering eller oppussing, kanskje har den flyttet og mangler oversikt eller kanskje har det kommet til nye individer på området som barn, flere katter, hund eller ny kjæreste. Er katten litt stresset i utgangspunktet kan helgebesøk av svigermor være nok til å utløse en reaksjon.

Symptomer

• Mer eller mindre kontaktsøkende

• Gjemmer seg

• Vasker seg mer enn før - pelsløse partier kan forekomme

• Urinering/avføring på feile steder

• Oftere urinering

• Flass i pelsen

• Skvetter lett av lyder eller bevegelser

• Vokalisering

• Endring i døgnrytme

• Slår mye med halen

• Endring i matlyst

• Endring i humør

Hvilke symptomer som er mest fremtredende avhenger av problemet. Husk at noen av disse symptomene også kan være tegn på smerte, som også fører til stress.

Hva kan vi gjøre?

Er det endringer i urinering, mat/drikkelyst eller ekstra vasking på et område er det lurt å starte med en tur til veterinæren. F.eks. er urinveisproblemer relativt vanlig hos katt, og det kan gjøre at de tisser andre steder enn på kassen. Er det sykdom eller smerte til stede vil ikke atferdstiltak kunne hjelpe. Når det er sagt finnes det også diagnoser hvor det fysiske og psykiske henger tettere sammen, som ved kronisk blærebetennelse utløst av stress.

Generelle tips for stress:

• Forsøk å definere hva som trigger stressatferden og se hvordan du kan minimere dette.

• Lag et trygt gjemmested for katten, hvor ingen rører den, gjerne i høyden. Sørg for at den alltid har mulighet til å nå dette stedet.

• Lag til utkikksposter i og utenfor huset, slik at katten får mer oversikt.

• Sørg for at dokassen er tilstrekkelig ren og står et rolig sted i huset.

• La mat og drikke stå atskilt og på rolige steder (der ikke folk og dyr trakker rett forbi).

• Sett Feliway-diffuser i veggen, dette er kopi av de feromoner katten legger fra seg når den stryker kinnet mot beina våre, bordbein o.l. og betyr at her er det trygt og hjemmekoselig. Flere av disse kan hjelpe katten å dempe mildt stress.

• La katten komme til dere for kos, ikke tving dere på. Om du er usikker: stryk katten en gang eller to på kinnet, og vent. Stryker katten seg inntil hånden din innen 3 sekunder ønsker den kos, om ikke ønsker den ikke det akkurat nå.

Om disse tipsene ikke hjelper kan du ta kontakt med en atferdskonsulent med kompetanse på katt, og avtale et hjemmebesøk. På forhånd kan du gjerne filme noe av stressatferden, siden noen katter oppfører seg litt annerledes ved besøk. Sammen går en gjennom utviklingen av atferden, hva atferden består av, en observerer katten og ser på mulige triggere. Videre legger man en plan for hvilke tiltak som kan hjelpe. Det er som regel gode muligheter for at katten kan få det bedre.

Anne og Tassen har trent i ukesvis mot dette målet, og nå nærmer det seg med stormskritt. Tassen kan snart passere andre hunder på en snutelengdes avstand uten å dra i båndet med usikker bjeffing. De har nå klart å passere en svær rottweiler på kun 2 meters avstand, og Anne er kjempefornøyd.

Men DER kommer den, den lille glade hunden i 8 meters fleksiline, og eierens like glade tilrop: «han vil bare hilse!» Tassen spenner seg i det den lille hunden kommer løpende rett mot ham, usikker på hva han nå skal gjøre. Det hele ender i en intens bjeffing fra Tassen, og en litt mindre glad liten hund som forhåpentligvis snur og løper tilbake til eieren. Eieren slenger en kommentar på hvor aggressiv Tassen er, før han rusler videre. Igjen står Anne med tårer i øynene, flau og med mange ukers ødelagt trening.

Føler du det er noe kjent med denne historien? Enten fra den ene eller andres ståsted?

Denne artikkelen blir skrevet på oppfordring av flere kunder og samarbeidspartnere, som altfor ofte opplever Annes del av dette.

Det kan være flere grunner til at noen ikke ønsker å la hunden hilse på andre, den kan være syk, ha løpetid eller rett og slett være redd for andre hunder etter tidligere møter som har endt dårlig.

Å la hunden sin løpe bort til andre hunder uten å ha avtalt med eieren kan ødelegge flere uker med trening, men viktigst av alt kan det være farlig også for ens egen hund. Redde hunder som blir presset ved å få en løpende hund midt i fleisen kan finne på å bite. Ikke fordi de er aggressive, men fordi de ikke er trygge nok til å lese situasjonen raskt. Da blir angrep det beste forsvar.

Du hadde kanskje heller ikke syntes at de var noe moro om det kom en skikkelse løpende rett mot deg en sen kveld i en bakgate i sentrum. Hva hadde du selv gjort da? Det er slik hundene sannsynligvis føler det.

Vi har gjennom media hørt flere triste historier den siste tiden om små hunder som blir bitt ihjel av større hunder. I flere av disse situasjonene har den lille hunden vært løs og løpt mot den store. Det kan foruten frykt trigge jaktinstinktet hos den andre, om den ikke er sosialisert med små hunder fra før. Alle hunder har en grad av jaktinstinkt og alle hunder kan føle seg presset i enkelte situasjoner, uansett hvor god jobb eieren har gjort med trening og sosialisering. Vi har også hann-hann-aggresjon, hvor testosteronet trigger hannhunden til å kjempe for tilgangen til tisper. Denne rivaliseringen kan også foregå uten tisper i nærheten om hannhunden er sterkt drevet av hormoner.

Nå gjelder ikke dette kun små hunder, det kan være vel så ødeleggende å få en større hund løpende mot seg. En annen side av saken er at det uansett er dårlig hundeskikk å løpe rett mot ukjente hunder, det blir generelt sett kun tolerert fra valper. Har hundene fått utviklet språket sitt slik de skal vil de gå rolig mot en ukjent hund litt fra siden, samtidig som de utviser dempende signaler som forteller den andre at de kun vil hilse på, ikke lage bråk. Svarer den andre hunden med lignende signaler hilser hundene og får en god opplevelse ut av situasjonen. Hunder som kommer halsende i møte med en annen har som regel et oppgiret kroppsspråk, som lett kan misforstås av den andre hunden, slik at sjansen er langt større for at møtet ender dårlig. I verste fall med slosskamp.

Lær hunden din derfor å gå rolig i møte med andre hunder, og spør eieren om det er greit at de hilser FØR dere er fremme.

Det finnes en ennå litt ukjent måte å vise at du ikke ønsker at din hund skal hilse på andre, og det er å bære en gul sløyfe synlig på båndet. Kampanjen er mer kjent i utlandet, men vil fungere godt også her etterhvert som folk vet om den. Den gule sløyfen betyr ikke at hunden er aggressiv, den er mer sannsynlig redd, syk, i løpetid eller under en form for trening. Respekter dette for alles skyld.

Man tenker tilbake på de livlige årene som unghund, hvor ble tiden av?

Tiden før grå pels i ansiktet, stiv gange og et hjerte som ikke lenger slår i takt.

Den beste vennen man kunne ha var fortsatt glad, selv når smertene prøvde å ta overhånd. Kom lykkelig mot en og ønsket bare å bli møtt av en kjent stemme og kos.

Så er ikke dette kjærlige vesenet her mer.

Det er tomt, stille og hjertet kjennes som bly. Resten av den firbeinte familien liksom lister seg rundt, legger seg for seg selv, sørger. En selv orker ikke, fokuset er et annet sted. Vil helst bare legge seg ned sammen med de firbeinte. Hvordan skal livet bli normalt, når man mangler en så viktig brikke? Som stødig har vært der i så mange år?

Å miste en hund er en stor sorg. De blir som en alltid oppmuntrende del av familien. Tar ikke mer plass enn de får tildelt. Setter pris på det de får. De lærer oss om ubetinget kjærlighet og tålmodighet. Om takknemlighet og glede over det man har.

Sorgen henger tungt i brystet i lang tid. Men det er greit. Det betyr at vi elsket vår firbeinte venn, og den som elsker gjør sitt beste for den andre. Også når det kommer til den tyngste avgjørelsen av dem alle; å si at tiden er inne.

Det er ikke lenger håp om et godt liv for vår kjære pelskledde venn. Selv om gleden lyser mot deg bare over at du er der, ser man slitet og smerten i øynene deres. Det er tungt å leve.

Etterpå kommer tomheten, men også en visshet om at det var riktig. Man har vært sterk, passet og fulgt sin bestevenn hele veien frem. Nå kan følelsene få slippe ut.

Ta den tiden du trenger. Ekte sorg betyr ekte kjærlighet.